Ez az oldal sütiket használ

A portál felületén sütiket (cookies) használ, vagyis a rendszer adatokat tárol az Ön böngészőjében. A sütik személyek azonosítására nem alkalmasak, szolgáltatásaink biztosításához szükségesek. Az oldal használatával Ön beleegyezik a sütik használatába.

Enger, Cecilie: Lélegezz (Pust for meg Magyar nyelven)

Enger, Cecilie portréja

Pust for meg (Norvég)

Klokken var over åtte da jeg våknet. Jeg spiste en brødskive med gulost stående ved kjøkkenbenken, før jeg flyttet spisebordet i stuen litt bort fra verandadøren. Jeg fjernet den vevde løperen som lå over midten av bordplaten, og bar en kontorstol ned fra det som hadde vært mitt barnerom. Så plasserte jeg pc-en sånn at det ikke skulle falle dagslys direkte på skjermen. Jeg hadde blitt enig med Henrik Aass om å begynne med å lage en disposisjon og skrive en innledning til boken, og å sende det til ham i løpet av et par uker.

Etter å ha forberedt denne arbeidsplassen, gikk jeg en stund rundt i huset og rørte ved ting. Når jeg tenkte på dagene her oppe rett etter ulykken, var det som om jeg ikke lenger kunne si om tiden hadde gått fremover eller bakover. Det føltes som om fortvilelsen fra begravelsen og skjelvingen på sykehuset også hadde vært i bevisstheten min da jeg var her sist.

Nå var det andre gang jeg var alene her oppe som voksen. Alltid ellers hadde mor vært i rommene eller nede hos sauene, far hadde vært ute i hagen, Ingrid og Johannes hørbart i nærheten. Jeg kunne ikke huske følelsen av Vindskeid uten lyder fra andre enn meg. Ikke engang den siste katten mor hadde hatt, bodde her lenger. Da hun flyttet til Bergheim, hadde venninnen Elsa, som fortsatt var sprek og hjemmeboende, forbarmet seg over Pus.

Jeg gikk bort til veggen ved siden av døren til kjøkkenet, der bildene av familien bestandig hadde hengt. De to fotografiene mor hadde tatt med seg, hadde etterlatt tydelige kvadrater, litt mørkere enn den blekblå fargen tapetet hadde ellers.

Jeg visste at å stille seg her var begynnelsen til en stund med minner. Hva hadde polakkene som bodde her sist høst tenkt om den unge utgaven av meg som russ, med et selvsikkert smil og rød russelue?

Og det bildet av meg, ti år gammel, sammen med en ung utgave av mor. Det fotografiet far likte så godt, men som jeg husket med sårhet. Han hadde kjøpt busserull til oss begge to, helt like og røde, og han ønsket å ta bilde av oss sammen. Jeg tok på meg min med det samme, den var fantastisk, og nettopp det at den var lik mors, gjorde den ekstra fin. Men da far hadde hentet kameraet, ville ikke mor ta på seg sin. Hun sa at hun likte den godt, men «ikke kunne noe med» mødre og døtre som kledde seg likt. Far måtte overtale henne til å la seg avbilde. På bildet står vi med armene ned langs siden, men begge smiler.

Under busserullbildet hang barnehagebildene av Ingrid og Johannes, sittende i henholdsvis rød og blå gummibukse, profesjonelt dandert med bøtte og spade i hendene, og duse, utflytende farger i bakgrunnen. Et mindre fotografi i rammeløst klipsglass av Torstein og meg og barna i hver sin lånte pulk. Det var påsken før vi skilte oss. Jeg hviler på stavene, mysende i sol, med små, runde solbriller i pannen. Torstein i den blå luen jeg hadde strikket til ham.

Og de to eldre by-kusinene mine, Beate og Elisabeth, i svart/hvitt, tatt på slutten av 1960-tallet. Den av kusinene jeg hadde mest kontakt med, Agnes, var ti, og sju år yngre enn søstrene sine. På bildet er de tenåringer, på besøk her oppe. De sitter på den store steinen ved garasjen. Vakre, på den måten nesten alle er det i den alderen. En fylde i ansiktet, utslått, vitalt hår. Hjemmesydde, stripete bukser, kortermede gensere med høy hals.

Jeg tenkte på alt som var forbigående, som aldri mer skulle komme tilbake, og jeg tenkte på barndommen til Ingrid og Johannes, og min egen, og Synnes som jeg ikke visste noe om, men som sikkert var dokumentert på en vegg som ingen nå orket å stille seg ved.

Til venstre for Beate og Elisabeth hang brudebildet av mor og far, også det i svart/hvitt, i en oval, svart ramme. Jeg hadde sett det bildet hele livet.

Far står bak mor, hun sitter på en enkel stol. Han ser stolt ut, er ung i mørk dress med tykt bakoverstrøket hår med pomade, skinnende som en svart badehette. Han holder sin store, velkjente hånd på den hvitkledde skulderen hennes. Smiler med lukket munn, som om han nettopp har hørt en eller annen tvilsom vits. En liten, lys blomst i knapphullet. En smørblomst, kanskje. Mor ser alvorlig mot fotografen med hendene foldet i fanget. Unge hender, blank ring på den smale fingeren. Hun var tjueseks år da de giftet seg i 1951.

Den hvite kjolen har trompetformede ermer, nupereller i kantene. Da jeg var liten, tenkte jeg bestandig at mor så veldig voksen ut på bildet, og mye eldre enn tjueseks år. Fortsatt så hun eldre ut enn både Ingrid og Silje. Ansiktet hennes var nakent. Det lange håret samlet bak, og med et stivet brudeslør festet midt på hodet, det hang ned på hver side, omtrent til albuene.

På et fargefoto fra begynnelsen av syttitallet står mor lent over ryggen på en stor sau, hun ser rett i kamera. Hun har et blått skaut over håret, slitt kjeledress og et stort smil.

Tre–fire år etter at mor og far giftet seg, begynte hun med sau. Det fulgte ikke skog, utmark eller jorder med Vindskeid, men i alle år leide hun to uthus og flere mål med beitemark som tilhørte nabotomten, et småbruk litt sør for Vindskeid. Hos Kai Arne Bakken. Bakken jobbet som snekker og var gift med Grete som var bankfunksjonær. Ordningen var til glede for samtlige, tror jeg.

Om våren og sommeren var mor fullstendig oppslukt av dyrene sine, far lot som om han var sjalu, men jeg vet han elsket at hun var så engasjert i arbeidet. Under lammingen sov hun i det ene uthuset, og om sommeren stod hun opp klokken seks hver morgen for å sjekke flokken sin. Når lammene begynte å spise gress, passet hun på at de ikke hang fast i gjerdene rundt beitet. Hun sjekket at de ikke haltet og hadde klovproblemer, hun klippet klover og ull, hun kjente hvert enkelt dyr.  Og  foreldrene deres, og besteforeldrene. Hun var enormt stolt av sauene sine, av ullen deres. Hun klippet hvert av de rundt tjue dyrene selv, men slaktingen satte hun bort. Til gjengjeld sørget hun for å dyrke frem det til enhver tid beste gresset. Mor pleide å si at hun kunne skille mellom like mange forskjellige gresstyper som inuittene hadde ord for snø.

Trengte noen av dyrene litt ekstra oppsyn, tok hun dem med hjem til Vindskeid, til det lille uthuset og tomten innenfor steingjerdene som far bygde.

En gang, som seks–sjuåring, fikk jeg en stor og vond flis i fingeren. Jeg løp ut porten og ned til mor som stod ute på jordet og stelte et sår på en sau. Jeg strakte fingeren frem mot henne og ville ha hjelp, eller kanskje mest trøst, men mor sa hun holdt på med noe viktig.

«Du mener ikke for alvor at jeg skal slutte med dette jeg holder på med, fordi du har en flis i fingeren?» sa hun og så et øyeblikk irritert på meg.

Jeg snudde og gikk skuffet derfra.

Om kvelden spurte mor om jeg hadde fått flisen ut av fingeren, eller om hun skulle se på den. Jeg fortalte, som sant var, at jeg hadde banket på hos naboen og spurt om hjelp, siden verken morfar eller far hadde vært hjemme.

Først som voksen forstod jeg hvorfor mor begynte å gråte da.

 



FeltöltőJakus Laura 1.
KiadóGyldendal Norsk Forlag
Az idézet forrásaPust for meg

Lélegezz (Magyar)

Nyolc óra is elmúlt, amikor felébredtem. Ettem egy sajtos szendvicset a konyhapultnál állva, majd a nappaliban álló étkezőasztalt kissé távolabb húztam a veranda ajtajától. Levettem az asztallap közepéről a szőtt futót, és lecipeltem az irodai széket az egykori gyerekszobámból. Azután az asztalra helyeztem a laptopot, úgy fordítottam, hogy a napfény ne essen közvetlenül a képernyőre. Henrik Aass-szal abban maradtunk, hogy először egy vázlatot készítek, és írok egy előszót a könyvhöz, és néhány héten belül elküldöm neki.

A munkahely előkészítése után egy ideig a házban járkáltam, és megérintettem a tárgyakat. Amikor a közvetlenül a baleset után itt töltött napokra gondoltam, már nem tudtam megmondani, hogy az idő előre vagy visszafelé halad-e. Úgy éreztem, mintha a temetés miatti kétségbeesés és a kórházban jelentkező remegés uralta volna a tudatomat, amikor utoljára itt voltam.

Ez volt a második alkalom, hogy egyedül tartózkodtam itt felnőttként. Anya mindig itt volt valamelyik helyiségben, vagy lent a juhoknál, apa kint a kertben, Ingrid és Johannes pedig hallható távolságban. Nem emlékszem az érzésre, hogy milyen Vindskeid, amikor csak a saját magam keltette zajokat hallom. Még anya utolsó macskája sem lakik már itt. Amikor a Bergheimbe költözött, a barátnője, Elsa vette a gondjaiba a cicát. Anya barátnője még mindig jó erőben volt és a saját házában lakott.

Odamentem a konyhaajtó melletti falhoz, ahol mindig a család képei lógtak. A két fénykép, amelyeket anya magával vitt az otthonba, tisztán kivehető sötétebb négyzetet hagyott maga után az egyébként halványkék színű tapétán.

Tudtam, hogy az itt álldogálás emlékekkel teli percek kezdete lesz. Vajon mit gondoltak a tavaly ősszel itt élő lengyelek, amikor meglátták a tizennyolc éves kori, magabiztos mosolyú portrémat a végzős középiskolások piros sapkájában?

Vagy azt a fényképet, amelyen szintén én vagyok tízévesen a megejtően fiatal anyámmal. Apa nagyon szerette azt a fotót, én azonban némi megbántottsággal emlékszem vissza rá. Teljesen egyforma, piros, bő, tradicionális tengerészinget vásárolt mindkettőnknek, és le akart fényképezni minket. Én azonnal belebújtam az enyémbe, gyönyörű volt, és az, hogy ugyanolyan volt, mint anyáé, még külön tetszett. Ám amikor apa megjelent a fényképezőgéppel, anya nem akarta felvenni az övét. Azt mondta, nagyon tetszik neki, de nem rajong azért, hogy anya és lánya egyformán öltözik. Apának rá kellett beszélnie, hogy hagyja magát lefényképezni. A képen leengedett karral állunk, de mindketten mosolygunk.

A piros sapkás fotó alatt Ingrid és Johannes óvodai képei lógtak, piros és kék anorákban ülve, professzionálisan eligazított vödörrel és lapáttal a kezükben, homályosan szétfolyó színekkel a háttérben. Egy kisebb fénykép keret nélküli, kapcsos képtartóban Torsteinről, rólam és a gyerekekről egy sítúrán. A válásunk előtti húsvétkor készült. A síbotoknak támaszkodva pihenek a napfényben hunyorogva, a homlokomra tolt, kicsi kerek keretű napszemüveggel. Torstein a kék sapkában, amelyet én kötöttem neki.

Aztán ott volt a két idősebb városi unokatestvérem, Beate és Elisabeth, fekete-fehérben, az 1960-as évek végén. Az az unokatestvérem, akivel a legközelebbi kapcsolatot ápoltam, Agnes, tíz és hét évvel volt fiatalabb a nővéreinél. A képen tinédzserek, éppen nálunk vannak látogatóban. A garázs mellett ülnek a nagy kövön. Szépek, ahogy szinte mindenki szép ilyen idős korában. Feszes arc, kiengedett, életerős haj. Házilag varrott, csíkos nadrág, rövid ujjú, garbónyakú pulóver.

Az a rengeteg dolog kavargott a fejemben, ami már elmúlt és soha többé nem tér vissza, Ingrid és Johannes gyerekkora, a sajátom és Synne gyerekkora, melyről semmit sem tudtam, de minden bizonnyal egy olyan falon volt dokumentálva, amelyhez most senki sem volt képes odalépni.

Beate és Elisabeth fotójától balra a szüleim szintén fekete-fehér esküvői képe lógott egy ovális, fekete keretben. Egész életemben láttam ezt a képet.

Apa anya mögött áll, aki egy egyszerű széken ül. Apa büszkének és nagyon fiatalnak tűnik a sötét öltönyben és a pomádéval hátrasimított sűrű hajával, amely olyan fényes, mint egy fekete úszósapka. Nagy, ismerős kezét anya fehér ruhás vállán nyugtatja. Zárt szájjal mosolyog, mintha egy erkölcsileg némileg kifogásolható viccet hallott volna az imént. Egy kis világos virág kandikál ki a gomblyukából. Talán réti boglárka. Anya komoly pillantással néz a fotós felé, összekulcsolt keze az ölében pihen. Huszonhat éves volt, amikor 1951-ben összeházasodtak.

A fehér ruhának csipkével szegett trombitaujja volt. Gyerekként mindig azt gondoltam, hogy anya nagyon felnőttnek tűnik a képen, jóval idősebbnek hat huszonhat évesnél. Még mindig idősebbnek tűnt, mint Ingrid és Silje. Az arca sminktelen. A hosszú, feltűzött hajába erősített merev menyasszonyi fátyol a könyökéig lógott.

Egy, a hetvenes évek elején készült színes fotón anya egy nagy juh háta fölé hajolva, egyenesen a kamerába néz. Kék kendőt visel a fején, az overálja kopott, a mosolya széles.

Három vagy négy évvel a házasságkötésük után kezdett juhokkal foglalkozni. Vindskeiddel nem járt együtt erdő, legelő vagy szántóföld, de évről évre két melléképületet és többezer négyzetméternyi legelőt bérelt, amelyek a szomszédos telekhez, egy Vindskeidtől valamivel délebbre eső kis gazdasághoz tartoztak. Kai Arne Bakkentől vette bérbe, aki ácsként dolgozott, és Gretét vette feleségül, aki banktisztviselő volt. Azt hiszem, ez az egyezség mindannyiuk javát szolgálta.

Tavasszal és nyáron anyát teljesen lefoglalták az állatai, apa féltékenynek tettette magát, de tudtam, mennyire imádja, hogy anya ennyire elkötelezett a munkája iránt. Ellés idején a melléképületben aludt, és nyáron minden reggel hatkor kelt, hogy megnézze a nyáját. Amikor a kisbárányok legelni kezdtek, gondoskodott róla, hogy ne akadjanak bele a legelőt körülvevő kerítésbe. Ellenőrizte, hogy nem sántítanak-e, nincs-e gond a patájukkal, amelyet maga vágott, ahogy a bundájukat is ő nyírta, minden egyes állatot ismert. Akárcsak a szüleiket és a nagyszüleiket. Mérhetetlenül büszke volt a juhaira, a gyapjújukra. A mintegy húsz állatot maga nyírta meg, a levágásukat azonban nem vállalta. Cserébe gondoskodott róla, hogy minden idők legjobb füvét termessze. Anya mindig azt mondta, hogy annyi különböző fűfajtát tud megkülönböztetni, ahány szavuk az inuitoknak van a hóra.

Ha valamelyik állatnak némi extra felügyeletre volt szüksége, hazavitte őket magával Vindskeidbe, a kis melléképületbe és a kőkerítéssel határolt telekre, amelyet apa épített.

Hat-hét éves lehettem, amikor egyszer egy nagy, csúf szálka fúródott az ujjamba. Kirohantam a kapun, és lementem anyához, aki éppen az egyik birka sérülését látta el a mező közepén. Felé nyújtottam az ujjamat, és segítséget kértem, vagy inkább egy kis vigasztalást, de anya azt mondta, hogy valami fontos dolgot csinál.

– Ugye, nem gondolod komolyan, hogy abbahagyom, amit csinálok, csak mert egy szálka van az ujjadban?

Sarkon fordultam, és csalódottan távoztam.

Este anya megkérdezte, hogy sikerült-e kiszedni a szálkát az ujjamból, vagy meg kell-e néznie. Elmeséltem, hogy a szomszédban kértem segítséget, mert sem nagyapa, sem apa nem volt otthon.

Csak felnőttként értettem meg, miért fakadt sírva.

 



FeltöltőJakus Laura 1.
KiadóTypotex Kiadó
Az idézet forrásaLélegezz

minimap